ME

Ikke gulrøtter og poteter her nei…

27.09.2016
|
0 Comments
|

Hei verden!

I mellom nettshoppingen min på Etsy.com (de haaaar så mye fine smykker der!) så fant jeg ut at det er litt bedre at jeg lukker den handlekurven der inne og heller lar fingrene mine skape et lite innlegg til dere her. Det er lenge siden jeg har fortalt hvordan det står til med denne skrotten jo.

Ikke at jeg har så mye nytt å fortelle. Annet enn at jeg har begynt å spise smågodt. Sånn type en hel skål. Før klarte jeg maks noen få biter før jeg var mer enn nok lei. Men nå forsvinner hele skåla. Jeg vet ikke helt om det er på trass? At jeg innbiller meg at det er så sykt godt fordi andre synes det er godt? Det er iallefall utrolig irriterende. Tror jeg har hatt litt dårlig påvirkning her. Kunne jo heller spist noe jeg virkelig nyter. Som potetgull eller is. Forsåvitt så spiser jeg egentlig mye is fortiden også.

Ja det er altså ikke bare gulrøtter og poteter her i gården. Jeg har sånne faser i ny og ne (tror de kommer av hvordan form jeg er i) hvor jeg ikke eier matlyst og tanken på spesielt middager er føsj. Jeg kan vel egentlig kalle meg en veganer de ukene jeg har det sånn :-p

Ikke at det er så gærnt å spise noen bokser is, det er bare det at magen min jo kommer med høylydte protester (hehehe tok dere den??). Jeg gjør altså ikke helsen min en tjeneste. Og det er ikke bra! Foruten om det så holder jeg vekta stabil, så jeg tenker at så lenge jeg har et nokså grunnlegende og næringsrikt kosthold i bunn så må da noen uker med is til middag være innafor?

Jaja, detta er kanskje bare unnskyldinger. Jeg orker bare ikke stresse så mye med det. Kommer en ny dag i morgen, og da skal jeg prøve å få inn en god næringsrik middag. Som ikke ligger i en kald boks og må spises med skje…

Hilsen fra ei som ikke har noen definert biceps lengre. Men det må da være lov det og..?

img_0049Singletten får du her (sponset plagg)

Den nakne Kesia

7.08.2016
|
6 Comments
|

Et innlegg for deg med ME. Eller for deg som kjenner noen med det. Eller for deg som lurer på hva i alle dager jeg driver med som trener som jeg gjør, når jeg samtidig sier at helsa er dårlig. 

Jeg har fått en del kommentarer på at det virker som om jeg er på en opptur, på bedringens vei. Og jeg skjønner da at jeg må ta konsekvensene for filtrerte instagram bilder. Og fortelle dere hva det smilet og den pumpen ikke forteller.

Og å fortelle det sitter så langt inne. Det er så sårbart. Så nært. Så nakent. Og jeg innbiller meg at det er veldig lett å misoppfatte. Det er kanskje min store frykt.

Men ja, la meg ta dere med litt bak kulissene. Vise dere den nakne Kesia.

IMG_8484

Det bildet her er fra denne ukens knebøy økt. Også ukens eneste økt. Jeg løftet det jeg skulle, jeg øker hver uke enda, og nyter det så innmari å bygge opp styrken i en baseøvelse igjen. Jeg har fått inn en- to økter i uken nå i flere måneder, og øker på vektene. Dette var noe jeg bare kunne drømme om for et års tid siden. Så fremgang? Jada 😀 Og det nytes så enormt.

Det dere ikke ser, er at siden økten (obs: ha i tankene at det ikke er treningsøkter satt opp til et friskt menneske, det er lav aktivitet, lav motstand og en hau av pauser) på torsdag har jeg spydd to ganger. Hatt feber, verk i ledd, influensafølelser, migrenelignende hodepine som sitter konstant i tre dager, og en utslitthet som jeg enda ikke klarer å forklare for å få folk til å forstå. Oppi disse dagene har jeg også vært nødt til å gjøre ting som hverdagen krever.

Disse dagene har kanskje toppet seg litt. Jeg føler at jeg smaker på konsekvensene av en hel sommer. Konsekvensene for at jeg har trent to ganger i uken.

Hvorfor fortsetter jeg å trene da?

Denne sommeren har det stått en del på agendaen. Noe som har ført til at jeg har oversteget min totale aktivitetbelastning. Det har jo naturlig nok ført til at formen har dalt (noe den gjør om jeg overstiger aktivitetsnivået mitt, som allerede er ganske lavt), men denne gangen har jeg vært dårlig på å takle det. Det skjer ikke så ofte heldigvis, men jeg tror at jeg har vært litt bitter. Bitter for at jeg ikke får lage sommerminner på andres nivå, for at sola skinner og jeg blir så innmari rastløs. Da frister det med øl, bading, og turer! Også har jeg gitt etter for den rastløsheten, selv om formen absolutt ikke har tillatt det. Jeg er vel menneskelig jeg og 😉 I tillegg til at hormonene mine ikke har vært der de skal, så har jeg rett og slett kjent på alt for mange følelser og nedstemthet. Og da dere! Da har det vært fantastisk å kommet seg på trening. Kjenne på litt mestringsfølelse, endorfiner og drive med en lidenskap igjen. Jeg er ganske sikker på at de øktene har holdt meg unna en liten depresjon.

Men jeg skjønner jo at jeg ikke kan drive kroppen så at jeg ender med å kaste opp! Men før jeg gir opp treningsøktene mine, så vil jeg prøve å redusere på annet stress i hverdagen. Ja, det er prioriteringer. Og trening er jo selvsagt bare en av flere ting som står høyt på min liste over hva jeg må gjøre i hverdagen min (ikke tro at hele livet mitt handler om trening, men nå er det den biten jeg velger å dele med offentligheten). Men det fører igjen til at andre ting må stemmes ned. Og det er et offer. For jeg vil jo egentlig bare være ei ung jente som skaper fine minner.

Hvorfor legger jeg ut om dette?

Jeg er i en liten konflikt med meg selv om hvorfor jeg egentlig deler dette. Ikke ønsker jeg sympati og medfølelse for sykdommen. Men jeg ønsker kanskje oppmerksomhet ja. Oppmerksomhet rundt en sykdom som blir herset med. Jeg ønsker at folk skal få et innblikk i en hverdag til en av dens rammede. Vi alle er ulike og har forskjellige grader. Men for 4 år siden turte jeg ikke en gang forklare hvorfor jeg hadde en så begrenset hverdag, og utad virket det som at jeg var den treningsglade og arbeidsomme personlige treneren. Ingen så hvordan jeg var på hjemmebane. Og det endte bare med at jeg gråt når noen spurte meg hvordan formen var. Jeg er nå mye mer åpen og bevisst. Jeg har innsett at folk forstår i hvertfall ikke om du ikke hjelper de med å få kunnskap. Jeg forstår veldig godt de som velger å tie om denne vanskelige diagnosen, men jeg har muligheten- og styrken, til å snakke høyt om den. Selv om det enda koster litt tårer. Og da tror jeg kanskje at jeg vil bruke den… Eller vil jeg? Vil dere?

IMG_8477 (1)Jeg er oftere slik, enn sånn du ser meg på instagram. Men begge deler utgjør meg. 

Trene eller ikke trene?

27.05.2016
|
0 Comments
|

NB: Dette innlegget er skrevet som et innblikk i en ME-hverdag. Situasjonen er IKKE slik fordi jeg har «litt vondt i hode». Trening for en med ME gir som oftest en symptomforverring noe som kan føre til en sengeliggende tilstand. Det kreves derfor mye planlegging. Både før og etter. Jeg trener ikke en-to ganger i uken(eller ingen) fordi jeg er lat eller bort prioriterer det.. 

Skal, skal ikke?

Jeg har ledig tid i kalenderen til å trene. Ingenting som krever en oppvakt Kesia før i morgen. Men hva hvis økten i dag, gjør at jeg er for mye redusert til det jeg skal i morgen? Eller hva hvis det ikke har noe å si og jeg får inn en treningsøkt OG med meg det jeg skal i morgen?

Jeg kan også ta ukens andre økt på søndag. Jeg har tid da også. Men hva hvis jeg ikke får trent nå, sparer den til søndag, også er jeg for ødelagt etter lørdagens planer at det ikke går likevel? Da får jeg bare mandagensøkt, surt når jeg kunne trent i dag.

Eller hva hvis jeg klarer å trene i dag, OG trene på søndag. Da får jeg tre økter denne uken! Det har jeg ikke hatt på 542312 uker. Tenk det da dere!

Men så har jeg vært sengeliggende i ett døgn. Burde jeg la kroppen få ennå en ekstra dag på seg til å hente seg litt inn?

Og jeg er jo absolutt ikke i noe skrytende god form i dag heller. Jeg er oppegående. Og forhåpentligvis bryter ikke hodepina ut noe mer om jeg trener litt..

Men jeg må få dusja i dag. Og å dusje uten «grunn» hater jeg! Da kan jeg like gjerne svette litt på trening først :p

Nå har jeg diskutert så mye fram og tilbake med meg selv at jeg er helt stressa. Ikke akkurat positivt for å prøve å samle litt krefter til en økt ;-D

Jeg hater dette!! Det er en evig krig med meg selv om når en treningsøkt vil gjøre kroppen godt, ikke vondt med denne elendige helsa. Det skal passe inn med hva man har gjort, hva man skal. Nok hvile før og etter. Og av og til er jeg bare sta og trener uansett. For jeg savner det så!

Jeg har spist lunsj, tatt en koffeindrikk og skal nå ordne meg til trening. Hvis jeg ikke knekker sammen av det så prøver jeg meg på en økt! Eller er det en dum ide? Baaaaaaah….

lætt

Nei, det er IKKE lætt..

Så glad kan man bli av trening

6.05.2016
|
0 Comments
|

Gjett hvem som har fått til TO økter denne uken! Makan så mye glede det gymmet kan gi altså. Gymnerd check! Jeg var overlykkelig bare det at jeg kom meg i treningsklærne på mandag, så det at kroppen var med på en økt også gjorde meg jo kvalmt lykkelig. Haha 😀 Så nå er det en støl frøken som nyter den fine sola som Risør har å by på fortiden.

Film fra øktene mine finner du på @ptkesia på instagram 🙂

Reportasjen som jeg var med på om ME og trening for en tid tilbake er også lagt ut nå på Journalen. Trykk her hvis du vil ha med deg det! 🙂 Jeg fikk bare til å lytte på den når jeg åpnet linken i Chrome. Bare et lite tips om du skulle ha problemer.

DSC00760