instagram

meg på tredemølla

2.01.2016
|
2 Comments
|

mølle2016

Årets (og fjor årets? 😉 ) første tur på mølla! Jeg hadde lyst til å gi meg på 4o minutter (les: etter 5 minutter) men siden jeg ville blogge om begivenheten så ser 60 minutter så mye finere ut. SÅ jeg holdt ut. Takket være dere 😀 Men før det høres ut som jeg har løpt i 60 minutter så må jeg bare få gjort det klart at jeg GIKK. Egentlig ganske sagte også.. Hadde litt stigning da om ikke annet.

Men jeg ska innrømme at det smilet der er falskt. Egentlig så var jeg svett, lei og andpusten. Jeg gikk å hørte på noe studier om hvordan lese forskning bedre. Og jepp, ørene mine ble til og med svett av det. Ikke det morsomste. Men jeg trenger det.

IMG_0131

Det er ikke så morro der og da, men jeg kjenner at mestringsfølelsen kommer sigende nå. Jeg gjør dette ene og alene for å få litt bevegelse inn i en stillesittende hverdag (and burning som fat!;). Og det gjør godt!

Kanskje det blir en økt til dette året… ?

Har du lyst til å se begivenheten på film kan du følge meg på snap (kesialuise) eller på instagram (@ptkesia). 

Jenter som løfter andre jenter opp

25.10.2015
|
1 Comment
|

Vi jenter er noen merkelige greier. Akkurat det er jeg fult klar over. Herlige er vi, men rare. Og blar du deg gjennom kommentarfelt på forum/instagram så finner du ganske fort noen jenter som snakker ned deres medsøstre. Hvorfor? Jeg tror vi alle har kjent på at jenter har tunger som kan være som et knivblad, og om dette skyldes at man må opphøye seg selv ved å tråkke på andre, skal jeg ikke dvele over. Men det jeg vil, er å rose et knippe fantastiske jenter som du finner på instagram.

Dette er jenter i alle kroppsformer, forskjellige bakgrunner på forskjellige veier. Men de har en ting felles, og det er treningsglede og et ønske om å bekjempe det negative kroppspresset. Og dette forrelsket jeg meg helt i da vi møttes på vår første burgerdate for snart et år siden.

På bloggene/instagrammene deres er de åpen og ærlige om sine tanker om kropp og mat. Noen ganger er det kanskje mørke tanker som vi alle har luktet på, mens andre ganger er det svært så sprudlende budskap som luftes i regi av et herlig treningsbilde. Uten at du vet hvilken truse vedkommende har på seg.

Siden den første burgerdaten vi møttes hvor de fleste bare kjente hverandre gjennom sosialemedier, har det siden dukket opp flere workshops og treningsglade økter. Og alt dette er arrangert frivillig, gratis og med de andres vel i tankene. Er ikke det fantastisk?

Disse jentene kjenner hverandre nesten ikke. Men likevel finnes det bare oppmuntrende, og gode ord som de skriver til hverandre i kommentarfeltene.

Er det ikke slik det skal være?

Kan ikke vi alle bidra til å løfte hverandre opp?

Jeg stemmer for jenter som løfter andre jenter opp! 😀

11898556_815439828575929_8387152019332163868_nEt lite knippe, av en stor gjeng herlige trenignsglade jenter!

Skjemmes som personlig trener

16.10.2014
|
8 Comments
|

Her om dagen var jeg i en samtale med en fremmed som spurte hva jeg jobbet med. Når jeg sa at yrket var personlig trener så fikk jeg slengt i retur at denne personen hadde ingenting til overs for personlig trenere. De var bare så utrolig kroppsfokusert og var med på å fremme dette usunne bilde av kropp som florerer på instagram (les lettkledde bilder). Haken mi datt ca så langt ned at det ikke er kledelig, grunnet et lite sjokk. Men så begynte hjernecellene å ta til seg informasjonen og da er det mye tanker som dukker opp.

Jeg er nemlig helt (iallefall en del) enig.

I dag utdannes det personlig trenere som aldri før. Mange av de bare fordi det er kult. Og de kastes ut i markedet gjerne før de egentlig er klar for det. Målet til kundene en får er å gå ned i vekt og få en strammere kropp. Og lets face it, en hvilken som helst personlig trener kan få deg ned i vekt og en hvilken som helst personlig trener kan gjøre deg dødssliten på en treningsøkt. Men blir dette gjort på en sunn tilnærmelig måte? Hva blir egentlig tatt hensyn til i den prosessen? Hvordan er mentaliteten og din egen tilnærming til prosessen før, under og etter et slikt opplegg?

Etter jeg ble syk har jeg blitt mye mer obs på hvordan hode henger med i dette med trening og kosthold og hva trening egentlig betyr for kroppen. Jeg har hatt dype samtaler med leger som jobber med idrettspersoner og ofte kunne ting vært stoppet hvis dens trener hadde sett signalene. Nå mener jeg ikke at vi skal være noen doktorer. Men overtrening, tegn på spiseforstyrrelser, sykelig forhold til trening eller mat- dette er ting som vi som personlige trenere burde snappe opp. Og iallefall ikke være årsak til!

Oppi alle disse lettkledde bildene på Instagram (som det er lov å unfollowe) så ikke glem treningsgleden folkens. Ikke glem at treningen gir deg så mye mer enn en sprettrompe. Livet er mer enn bare torsk og brokkoli. Jeg føler jeg sier dette ofte. Men la treningen gjøre deg sterk på også andre områder av livet ditt. Ikke omvendt. Ikke la det ødelegge deg mer enn det er oppbyggende. Nyt endorfinene, nyt mestringsfølelsen, nyt gleden, nyt at kropp og hode blir sterkere. For det er nettopp det et godt trenings og kostholdsregmie skal. Hvis du føler at det går den andre veien, synes jeg du skal lese varsellampen din..

Ja jeg er i et kroppsfokusert yrke. Og ja jeg er med på å forme kropper. Og jeg er utrolig fascinert over det. Men jeg er også med på å få folk til å kutte ned visse type medisiner pga økt mosjon, jeg er med på å få folk til å mestre hverdagen sin, til å ta tak i bakliggende problemer til feks overspising, til å få mer energi til å leke med barna, til å takle alderdommen bedre and so go on.

Derfor elsker jeg jobben min. Ikke fordi du har fått så deilig rompe at den kan stilles i en stringtruse på instagram.

 

(les: dette er ikke et innlegg som svar på debatten som går nå. Det er bare en annen side av hva trening gjør med en, og noe jeg synes burde fokuseres mer på istedet.)

 

Fjols på trening

30.12.2013
|
7 Comments
|

I julen har jeg vendt tilbake til de store kjedene inennefor treningsbransjen. Altså gym hvor det er totalt upassende å vise fram mine dansemoves imellom settene. Jeg er ei jente fra landet og vant til å ha det beste selskapet man kan ha på gymmet. Meg selv. Der går jeg gjerne med joggebuksa som har flekker etter proteinshaken jeg rista uten lokket var godt nok på, et hår som buurde vært vaska (men hvem dusjer FØR ei treningsøkt?), og sokkene er selvsagt over buksa. Men jeg lukter godt da. Skal ikke bli helt uappetittelig her. Men dere skjønner tegninga? For jeg håper virkelig at jeg slipper å måtte poengtere poenget mitt med et bilde fra virkeligheten…

Men ja, de store treningssentrene. Jeg blir så sliten av å trene der (og nei, jeg pleier ikke å bli sliten etter jeg har trent. Er maskin.) Midt i de dype (som burde vært enda dypere) knebøyene mine går det opp for meg at jeg ikke har sjekka om tightsen er gjennomsiktig. For sånt er uakseptabelt på en plass full av testoronbomber på 17 år. Jeg har også glemt å bruke sportsbh med push up, for det er virkelig ingen jenter der som ikke rommer to suppeskåler under den singletten. Men noe som heldigvis er likens på gymmet hvor jeg trener alene og på gymmet her, vi alle strutter med rompa! Godt jeg gjør noe riktig.

Etter jeg har tatt siste settet med glutebridge, noe som forsåvidt eer en klein øvelse å gjøre når det er masse folk til stede, er jeg klar for å pumpe litt biceps. Jeg løfter tyngre enn sist og får en heftig pump. Jeg går emd rak rygg inn i garderoben og føler meg ganske så bra og glad. Helt til jeg passerer speilet og ser jeg er sprut rød i tryne og har svetteflekker på tightsen (men det var bare jeg som søla vann!!!!) Hvordan klarer dere alle å se ut som dere kan gå rett på ball etter ei økt? Jaja, heldigvis er køen til selfies-speilet i garderoben såpass lang at jeg får hvilt meg litt og rødfargen forsvinner før dokumentasjonen skal i boks. Treningsøkta skal iallefall ha vært verdt noe!

selfie

 

God trening i romjula alle dere nydelige folk! :-*