Mangel på glede over måloppnåelse

Slapp av (hvis du er stressa da), dette er ikke et innlegg om hvordan du kan nå nyttårsforsettene dine eller hvordan du kan få flat mage på 1-2-3. Det tar VG og Dabladet seg av. Men det er mine tanker om et tema som kanskje blir glemt? Om et tema jeg glemte en stund. Og aldri skal glemme igjen. 

«Hvorfor trener du? »

Da jeg for en måned siden hadde et maksløft i benken hvor jeg løfta mer enn jeg noensinne har gjort, og ikke hoppet i taket etter løftet, gav det meg virkelig perspektiv på ting. Jeg var skuffa over meg selv. Skuffa over at jeg ikke klarte mer. Jeg hadde prestert bedre enn noensinne, jeg hadde fått et bevis på at valgene jeg hadde tatt i hverdagen var riktige og viste riktig vei. Likevel var det ingen glede å finne. Det var jo ikke hovedmålet mitt. Det var jo ikke mer enn de fleste andre sikkert løfter. Jeg var ikke best. Jeg var ikke like flink. Etter en måned med slik tankegang forsvant treningsgleden, kroppen ble mer og mer sliten, hodet mer og mer negativt og noe maksløft ble det definitivt ikke igjen. Jeg hadde glemt hvorfor jeg trente. Jeg hadde glemt de viktige sidene med treningen.

Det jeg tror skiller hveten fra klien, de som fortsetter etter februar er passert og ikke blir støttemedlemmer er de som er bevisste på valg. De som tar små valg mot målet sitt, hver dag. De valgene som kanskje ikke gjør en forskjell på bare et par dager, men som i det lange løp skiller vinnerne fra de som gir opp. De som ser verdiene i målene sine. Som ser gleden i målet sitt.

Noe av det jeg liker best med jobben min er ikke bare å se den fysiske framgangen folk har, men den psykiske. Se hvordan det å tre ut av komfortsonen, sprenge grenser man aldri hadde trudd man ville krysse, mestringsfølelsene. Det er de følelsene som får fram gleden hos folk. Det å se at hardt arbeid lønner seg. Ikke bare på det fysiske plan. Når du har klart din første chins, så er det for meg viktig å se at gleden til kunden min ikke er over at han er blitt sterk nok til å løfte egen kroppsvekt, men at gleden er at man har klart å tre ut av en komfortsonen, man har klart å nå et mål som man måtte strekke seg etter. Du har klart noe du aldri har klart før. Og det ved å velge treningen når sofan fristet mest. Ved å velge å legge deg tidlig for å få nok restitusjon istede for å sitte oppe til kl 2 hver natt. Ved å velge et sunt måltid framfor en ferdigpizza. Den gleden er den gleden som holder en gjennom måneder etter måneder med trening og et bra kosthold. Det er den gleden som gjør at du knuser resultater etter resultater.

Det var den gleden jeg mistet. Nettopp fordi jeg begynte å kun fokusere på det fysiske målet mitt og glemme hva jeg klarte å oppnå påtur dit. Jeg glemte alle de andre tingene som treningen gir meg. Det som fikk meg hekta på trening. Mestringsfølelsen av å føle meg mer motstandsdyktig, humøret som alltid var sprudlende etter et endorfinrush, gleden over å mestre de negative tankene som ville holde meg hjemme på sofan. Gleden over å være bedre enn sist. Bedre enn hva jeg var i går. Jeg spiste sunt kun fordi det ville hjepe meg nærmere det fysiske målet mitt. Glemte helt at denne sunne maten gjør at jeg har mer energi, gjør at jeg holder meg frisk, gjør at jeg holder på humøret, gjør at jeg kommer meg gjennom en hektisk hverdag. Er ikke det viktigere enn en sixpack? Er det ikke viktig å sette pris på det?

Er det ikke viktigere å holde seg skadefri, å øke energinivået, å klare å holde følge med barna, å få bedre helse, bedre humør enn å måtte se ut som en fitnessmodell? Enn å løfte 200 kg?

Jeg skal aldri bli så opphengt i et fysisk mål at jeg glemmer denne siden ved treningen. Jeg skal aldri oppleve at mine pt-kunder blir skuffet over løft de gjør bedre enn de noensinne har gjort, fordi de mener det ikke er godt nok, eller fordi de ikke har sixpacken enda. Når jeg begynte å fokusere på å oppnå glede i de valgene jeg gjør, at den totale summen av valgene jeg tok var til gang for meg, så føyk treningstallene rett til værs, kroppen ble mer definert, og de fysiske målene nådde jeg lettere enn på lenge. Og jeg ble glad 🙂

Jeg mener IKKE at du skal slutte å sette deg mål som å klare 10 chins, 100 kg i knebøy osv. Eller at det er galt å trakte etter sixpack! Jeg mener bare at dere må ikke glemme å se hele pakken. Å nyte veien. Ikke glem mestringsfølelsen folkens!!!

Innlegget ble orginal publisert på den gamle bloggen  min i 2013. Men dette er et tema jeg brenner for, og som jeg ser flere kan ha godt av å huske innimellom. Del gjerne innlegget. 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *