Den nakne Kesia

Et innlegg for deg med ME. Eller for deg som kjenner noen med det. Eller for deg som lurer på hva i alle dager jeg driver med som trener som jeg gjør, når jeg samtidig sier at helsa er dårlig. 

Jeg har fått en del kommentarer på at det virker som om jeg er på en opptur, på bedringens vei. Og jeg skjønner da at jeg må ta konsekvensene for filtrerte instagram bilder. Og fortelle dere hva det smilet og den pumpen ikke forteller.

Og å fortelle det sitter så langt inne. Det er så sårbart. Så nært. Så nakent. Og jeg innbiller meg at det er veldig lett å misoppfatte. Det er kanskje min store frykt.

Men ja, la meg ta dere med litt bak kulissene. Vise dere den nakne Kesia.

IMG_8484

Det bildet her er fra denne ukens knebøy økt. Også ukens eneste økt. Jeg løftet det jeg skulle, jeg øker hver uke enda, og nyter det så innmari å bygge opp styrken i en baseøvelse igjen. Jeg har fått inn en- to økter i uken nå i flere måneder, og øker på vektene. Dette var noe jeg bare kunne drømme om for et års tid siden. Så fremgang? Jada 😀 Og det nytes så enormt.

Det dere ikke ser, er at siden økten (obs: ha i tankene at det ikke er treningsøkter satt opp til et friskt menneske, det er lav aktivitet, lav motstand og en hau av pauser) på torsdag har jeg spydd to ganger. Hatt feber, verk i ledd, influensafølelser, migrenelignende hodepine som sitter konstant i tre dager, og en utslitthet som jeg enda ikke klarer å forklare for å få folk til å forstå. Oppi disse dagene har jeg også vært nødt til å gjøre ting som hverdagen krever.

Disse dagene har kanskje toppet seg litt. Jeg føler at jeg smaker på konsekvensene av en hel sommer. Konsekvensene for at jeg har trent to ganger i uken.

Hvorfor fortsetter jeg å trene da?

Denne sommeren har det stått en del på agendaen. Noe som har ført til at jeg har oversteget min totale aktivitetbelastning. Det har jo naturlig nok ført til at formen har dalt (noe den gjør om jeg overstiger aktivitetsnivået mitt, som allerede er ganske lavt), men denne gangen har jeg vært dårlig på å takle det. Det skjer ikke så ofte heldigvis, men jeg tror at jeg har vært litt bitter. Bitter for at jeg ikke får lage sommerminner på andres nivå, for at sola skinner og jeg blir så innmari rastløs. Da frister det med øl, bading, og turer! Også har jeg gitt etter for den rastløsheten, selv om formen absolutt ikke har tillatt det. Jeg er vel menneskelig jeg og 😉 I tillegg til at hormonene mine ikke har vært der de skal, så har jeg rett og slett kjent på alt for mange følelser og nedstemthet. Og da dere! Da har det vært fantastisk å kommet seg på trening. Kjenne på litt mestringsfølelse, endorfiner og drive med en lidenskap igjen. Jeg er ganske sikker på at de øktene har holdt meg unna en liten depresjon.

Men jeg skjønner jo at jeg ikke kan drive kroppen så at jeg ender med å kaste opp! Men før jeg gir opp treningsøktene mine, så vil jeg prøve å redusere på annet stress i hverdagen. Ja, det er prioriteringer. Og trening er jo selvsagt bare en av flere ting som står høyt på min liste over hva jeg må gjøre i hverdagen min (ikke tro at hele livet mitt handler om trening, men nå er det den biten jeg velger å dele med offentligheten). Men det fører igjen til at andre ting må stemmes ned. Og det er et offer. For jeg vil jo egentlig bare være ei ung jente som skaper fine minner.

Hvorfor legger jeg ut om dette?

Jeg er i en liten konflikt med meg selv om hvorfor jeg egentlig deler dette. Ikke ønsker jeg sympati og medfølelse for sykdommen. Men jeg ønsker kanskje oppmerksomhet ja. Oppmerksomhet rundt en sykdom som blir herset med. Jeg ønsker at folk skal få et innblikk i en hverdag til en av dens rammede. Vi alle er ulike og har forskjellige grader. Men for 4 år siden turte jeg ikke en gang forklare hvorfor jeg hadde en så begrenset hverdag, og utad virket det som at jeg var den treningsglade og arbeidsomme personlige treneren. Ingen så hvordan jeg var på hjemmebane. Og det endte bare med at jeg gråt når noen spurte meg hvordan formen var. Jeg er nå mye mer åpen og bevisst. Jeg har innsett at folk forstår i hvertfall ikke om du ikke hjelper de med å få kunnskap. Jeg forstår veldig godt de som velger å tie om denne vanskelige diagnosen, men jeg har muligheten- og styrken, til å snakke høyt om den. Selv om det enda koster litt tårer. Og da tror jeg kanskje at jeg vil bruke den… Eller vil jeg? Vil dere?

IMG_8477 (1)Jeg er oftere slik, enn sånn du ser meg på instagram. Men begge deler utgjør meg. 

6 responses on “Den nakne Kesia

  1. Chris sier:

    Flott innlegg! Du er tøff

  2. Helene Lerbrekk sier:

    Bra innlegg Kesia! Viktig bidrag for mange med samme sykdom og for de som gjerne vil forstå bedre hva den innebærer. Sårbarhet er en styrke

  3. Så bra det du skriver og at du skriver. Både å leve med ME, for ikke å forstå sykdommen ME er vanskelig, også for oss som har den. Selv er jeg glad i å trene, men det er perioder der det er helt umulig, – selv det å komme seg på treningsstudioet. MEn i de gode periodene kan det gå å trene noe, spesielt styrke, for kondisjonstrening takler kroppen min så veldig dårlig. Og så utrolig god følelse etter å ha klart litt trening! Selv med all ekstra nedtur og kræsj og hva som måtte følge med. Dessuten er det trolig sunt….så lenge man ikke driver seg for hardt i forhold til formen man er i (og som man vel aldri får helt kontroll på?).

    Så driv på og gled deg med det du kan gjøre. Hvor skulle vi vært som mennesker om vi alltid skulle gjøre og si det som alle andre forventer av oss? Jeg hadde vært på en annen klode i alle fall…og ikke vært meg…eller den jeg antar at jeg er…eller noe slikt. Og om du vil dele dine opplevelser, er jeg en av dem som deler dine gleder, selv om jeg kanskje ikke kan bedrive den minste trening selv….selv om jeg gjerne skulle og burde…

    • Kesia Luise sier:

      Takk for en fin kommentar Ådne! Jeg må også unngå høy puls for alt det er verdt, så når jeg klarer å trene går det i styrke med lange pauser for å prøve å unngå å få for mye puls. Kroppen vår responderer virkelig ikke slik den gjør for et friskt menneske på treningen! Nesten litt fascinerende 😉 Men ja, vi er jo mer enn bare denne sykdommen.. Og det må jo ivaretas det og på et vis..

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *