Helse

skje-teorien

1.02.2014
|
4 Comments
|

Jeg ser at det blir litt mye snakk om helse her nå. Det gir meg angst, og gjør meg ekstremt ukomfortabel. At andre skal vite at jeg har et aldri så lite handikap  synes jeg virkelig ingenting om. Jeg vil helst at folk skal kjenne meg for den jeg egentlig her. Den friske, energiske jenta som er med på alt. Men slik er det nå en gang ikke, og i en dårlig periode innser jeg at kanskje det er greit å slippe litt flere inn? Jeg kan jo ikke klandre at folk ikke forstår når jeg ikke prøver å hjelpe de.  Og denne artikkel skrevet av amerikanske Christine Miserandinos setter ord på ting jeg selv sliter med å sette ord på. Jeg tror flere kan kjenne seg igjen i denne, uansett sykdom forsåvitt. Er du bekjent av meg så vil jeg veldig gjerne at du skal lese denne artikkelen.

                                                                                                                                                                                            
» Min bestevennninne og jeg satt som vi pleide på kaféen og snakket. Som vanlige jenter på videregående satt vi mye på kafeen og snakket om gutter, musikk og trivielle ting som virket viktige der og da. Vi tok sjelden opp seriøse temaer, det var stort sett fleiping og mye latter. Da jeg tok noen tabletter, merket jeg at hun betraktet meg med et merkelig blikk istedet for å fortsette samtalen. Så ut av det blå spurte hun meg hvordan det var å ha være syk og ha ME. Jeg ble litt sjokkert, ikke bare fordi hun spurte, men fordi jeg trodde hun visste alt det var å vite om sykdommen min. Hun hadde vært med meg til legen, sett meg gå på krykker og vært der når jeg var dårlig. Hun hadde sett meg gråte av smerte, så hva mer kunne det være å fortelle?

Jeg begynte på den vanlige leksen om tretthet og smerte, men hun fortsatte å spørre, og virket ikke fornøyd med svarene mine. Jeg ble litt overrasket, hun som jeg hadde delt rom med, min venninne gjennom mange år, hun visste da alt om sykdommen min? Hun tittet på meg med et ansikt alle syke mennesker kjenner, et ansikt full av nysgjerrighet om noe friske mennesker aldri virkelig kan forstå. Hun spurte hvordan det føltes, ikke fysisk, men å være meg, å være syk.
Mens jeg prøvde å hente meg inn, tittet jeg rundt meg for å se etter noe som kunne hjelpe meg å forklare, eller i det minste dra ut tiden mens jeg tenkte. Jeg prøvde å finne de rette ordene. Hvordan skulle jeg svare på et spørsmål jeg ikke engang kunne besvare ovenfor meg selv?
Hvordan skulle jeg forklare hvordan sykdommen påvirket meg hver eneste dag, og forklare følelsen ethvert sykt mennesker føler, på en slik måte at hun forsto?

Jeg kunne bare ha gitt opp, kommet med en vits og snakket det bort som jeg vanligvis gjør, men jeg tenkte at hvis jeg ikke engang prøver å forklare, hvordan kan hun noen gang forstå?
Hvis jeg ikke kunne forklare det til min beste venn, hvordan kunne jeg da forvente at resten av verden skulle forstå? Jeg måtte ihvertfall prøve!
I det øyeblikket ble «skjeforklaringen» født. Jeg tok hver eneste skje på bordet, og samlet skjeer fra de andre bordene også. Jeg så henne inn i øynene og sa, «Værsågod, her har du ME». Hun kikket forvirret på meg, som enhver ville ha gjort når de ble gitt en håndfull med skjeer. De kalde metallskjeene klirret i hendene mine mens jeg samlet dem og gav dem til henne.
Jeg forklarte at forskjellen mellom å være frisk og å være syk er at du hele tiden må ta smarte valg og være bevisst på ting som resten av verden aldri trenger å tenke på – tankeløshet er en gave folk flest tar for gitt.

De fleste mennesker starter dagen med grenseløse muligheter og energi til å gjøre hva de har lyst til. Og de trenger sjelden tenke på konsekvensene av småvalg de gjør. Så i min forklaring brukte jeg skjeene til å få frem dette poenget. Jeg ville rett og slett at hun skulle ha noe håndfast, som jeg kunne ta fra henne, siden de fleste syke mennesker føler et tap i forhold til livet de hadde før de ble syke. Hvis jeg tok kontrollen, ville hun forstå hvordan det føltes når ME, eller andre sykdommer, tok fra deg kontrollen over livet ditt.

Hun tok ivrig imot skjeene. Hun forsto ikke hva jeg skulle gjøre, men var alltid med på noe spennende. Så jeg antar hun trodde jeg skulle tulle og tøyse, som jeg vanligvis gjør når det blir tatt opp et vanskelig tema. Lite visste hun hvor alvorlig jeg skulle bli…

Jeg sa hun skulle telle skjeene. Hun spurte meg hvorfor, og jeg forklarte at friske mennesker forventer å ha en tilgang på uendelig mange skjeer. Når du må planlegge dagen din, må du vite nøyaktig hvor mange «skjeer» du starter med. Det betyr ikke at du ikke kan risikere å miste noen i løpet av dagen, men da vet du iallefall hvor du starter. Hun talte opp tolv skjeer, lo og sa hun ville ha flere. «Nei», sa jeg, og da jeg så hvor skuffet hun ble, visste jeg at dette ville fungere. Jeg hadde ønsket meg flere skjeer i mange år, men enda aldri funnet noen måte å få tak i flere på. Jeg sa hun måtte være bevisst på hvor mange hun hadde til enhver tid, og ikke miste dem, for hun kunne aldri glemme at hun hadde ME.
Jeg ba henne ramse opp alt hun gjorde i løpet av en dag, ned til den minste ting. Da hun begynte på listen over alt hun gjorde i løpet av en dag, forklarte jeg hvordan hver eneste ting ville koste henne en skje. Hun startet med at hun gjorde seg klar til å gå på arbeid, men jeg stoppet henne og tok fra henne en skje. «Nei», sa jeg, «du må starte med at du åpner øynene og ser at du er litt sent ute fordi du ikke har sovet så godt om natten. Du må krype utav sengen, og finne deg noe mat før du kan gjøre noe som helst. Hvis du ikke får deg noe å spise kan du ikke ta medisinene dine, og tar du ikke dem kan du like godt gi i fra deg alle skjeene for i dag, og samtidig de for i morgen.» Jeg tok fra henne en skje, og hun innså at hun ikke engang hadde kledd på seg enda. Hun mistet enda en skje da hun gikk i dusjen. At hun vasket håret og barberte leggene burde kostet henne enda en skje, men jeg bestemte meg for å være grei, jeg ville ikke skremme henne enda. Å kle på seg kostet henne enda en skje. Jeg stoppet henne for å forklare hvordan hver eneste ting måtte tenkes gjennom. Når du er syk kan du ikke bare kaste på deg noen klær. Du må ta hensyn til til hva du fysisk er i stand til. Dersom hendene verker kan du glemme klær med knapper den dagen. Hvis du har feber må du har klær som holder deg varm osv. Har du ikke hatt skjeer nok til å vaske klær i det siste, tar det lenger tid å gjøre seg presentabel, og legg til fem minutter for å deppe litt over at det tok deg to timer å gjøre deg klar.

Jeg tror hun begynte å forstå at hun ikke engang har kommet seg på arbeid, og hadde seks skjeer igjen. Jeg fortalte henne at hun måtte gjøre smarte valg resten av dagen, for når skjeene var borte får du dem aldri tilbake. Noen ganger kan du låne av morgendagens «skjeer», men da blir den neste dagen enda tøffere med færre skjeer. Jeg måtte forklare henne at syke mennesker også må leve med tanken på morgendagen kan bli den dagen da du får en forkjølelse, en infeksjon eller en masse andre ting som kan være farlige. Så du vil ikke sløse bort «skjeer», for du vet aldri når du vil trenge dem. Jeg ville ikke gjøre henne trist, men jeg måtte være realistisk, for dessverre er det en del av min hverdag å være forberedt på det verste!

Vi gikk gjennom resten av dagen, og hun lærte at det å hoppe over lunsj ville koste henne en skje, det samme gjorde en ståplass på bussen, eller å sitte for lenge ved PCen. Hun ble tvunget til å ta valg og å tenke over hver minste lille ting. Hypotetisk, så måtte hun velge å la være å handle for å kunne spise middag den kvelden.
Da vi nærmet oss slutten på den forestilte dagen, sa hun at hun var sulten. Jeg oppsummerte at hun måtte spise middag, men hadde kun en skje igjen. Hvis hun laget middag ville hun ikke ha nok energi til å ta oppvasken. Hvis hun gikk ut for å spise ville hun kanskje være for sliten til å kjøre trygt hjem igjen. Så forklarte jeg at hun var så kvalm og dårlig at hun sannsynligvis ikke ville orke å lage mat uansett. Hun bestemte seg for å lage suppe, det var da enkelt. Så da var klokka blitt syv, hun hadde hele kvelden foran seg, men i høyden bare én skje igjen. Så da hadde hun valget mellom å gjøre noe morsomt, gjøre noe i leiligheten etc, men måtte bare velge en ting.

Det er sjelden jeg ser henne emosjonell, så da jeg så hvor opprørt hun var trodde jeg kanskje at jeg hadde kommet gjennom til henne. Jeg ville selvfølgelig ikke at venninnen min skulle være lei seg, men jeg var glad for å se at kanskje noen endelig forsto meg litt. Hun hadde tårer i øynene da hun spurte «Hvordan klarer du det? Gjør du virkelig dette hver eneste dag?» Jeg forklarte at noen dager var verre enn andre, og at noen dager hadde jeg til og med kanskje noen ekstra skjeer. Men det vil aldri forsvinne, jeg kan ikke bare glemme det, jeg må tenke på det for alltid.

Jeg gav henne en skje jeg hadde beholdt i reserve, og sa bare: «Jeg har lært å leve livet med en ekstra skje i lommen. Du må alltid være forberedt!»
Det tøffeste jeg noen gang har måttet lære meg er å bremse ned, å innse at jeg ikke lenger kan gjøre alt. Jeg sliter med dette den dag i dag. Jeg hater å føle meg utenfor, jeg hater å måtte velge å bli hjemme, eller ikke kunne gjøre ting jeg har lyst til. Jeg ville at hun skulle føle min frustrasjon. Jeg ville hun skulle forstå, at det som faller andre så enkelt, er for meg hundre små jobber i en. Jeg må se an været, min egen form og hele dagens oppgaver før jeg kan gå løs på en eneste liten ting. Mens andre mennesker bare gjør, må jeg slite meg gjennom og på forhånd legge strategi som jeg skulle gå til krig. Det er sånn mitt liv er, det er forskjellen mellom å være frisk og å være syk. Det er den herlige muligheten å ikke måtte tenke, men bare gjøre. Jeg savner den friheten, jeg savner å ikke måtte telle skjeer.

Etterpå satt vi litt stille og pratet litt rundt dette, og jeg kunne merke at hun var trist. Kanskje hun endelig forsto. Kanskje hun innså at hun aldri virkelig kunne si at hun forstod. Men mulig hun i det minste ikke lenger ville klage når jeg ikke orket å gå ut å spise med henne en kveld, eller når jeg ikke kom meg bort til henne, og hun må komme til meg istedet. Jeg gav henne en klem da vi forlot kafeen. Jeg hadde den siste skjeen i hånden min da jeg sa: «Ikke bekymre deg, jeg ser på dette som en velsignelse. Aner du hvor mange skjeer mennesker kaster bort hver eneste dag? Jeg har ikke råd til å kaste bort tid eller skjeer, og jeg velger å tilbringe denne tiden med deg».

Siden den dagen har jeg brukt skjeforklaringen til å fortelle om livet mitt for mange mennesker. Min familie og venner bruket uttrykket skjeer hele tiden nå. Det har blitt et kodeord for hva jeg kan eller ikke kan gjøre. Teorien min gjelder ikke bare for ME, men for alle som sliter med handikap eller sykdom. Når mennesker får høre skjeforklaringen min, tror jeg de forstår meg litt bedre, og kanskje lever de sitt eget liv litt annerledes også? Jeg gir en bit av meg selv på alle måter hver gang jeg gjør noe. Det har blitt en intern vits. Jeg har blitt berømt for å si til mennesker at når jeg tilbringer tid med dem bør de føle seg spesielle, for jeg har gitt dem en av mine skjeer… «

fanget i egen kropp

23.01.2014
|
3 Comments
|

Jeg er kjempe glad for mine to bein som fører meg akkurat dit hvor jeg vil. Jeg er lykkelig over de to brune øynene jeg har som får med seg alt av detaljer og alt det vakre jeg kan hvile de på. Over de to alt for store ørene mine som kan høre at du hvisker at du er glad i meg, selv om hode som oftest nekter å ta det i mot. Armene mine som oftest ikke helt vet hva de driver med og aldri er samkjørte, men likevel kan gi deg et klapp på skuldra eller hjelpe deg å bære den posen. Munnen min som sprekker av det kalde vinterværet, eller er det kanskje fordi smilet alltid går hele veien rundt når vi snakker? Jeg er glad for stemmen som kan gurgle fram en latter på de mest upassende plasser, kommer med en vits som ingen skjønner bæret av, og som forteller ivrig om det det som står meg nærmest.

Jeg er virkelig glad for dette ♥

Jeg hadde også vært glad om du av og til så hvor sjelven beina mine var fordi de førte meg lengre enn hva de klarte. At du kunne se at bak gnistene i øynene gjemte det seg tårer av og til og ørene var alt for opptatt med tankene i hode de henger på til å klare å oppfatte hva du sa. At du så at å bære de posene var ikke bare en pen gest, det var en gave jeg gledelig gav til deg med de siste kreftene min som resultarte i at nå måtte jeg hvile i et par dager før jeg klarte neste kraftanstrengelse. Hadde du kunnet forstått at de ordene jeg egentlig ville få ut av munnen min var et lite hjelp til å støtte meg på noen. At du bare en sjelden gang i blandt forstod at jeg er ikke den friske jenta med energi opp under ørene som jeg gir utrykk for. Sykdom har ikke alltid et ansikt. Du ser meg når jeg har en god dag. Og når jeg er syk, så ser du meg ikke  ♥ 

 

En ærlig titt på kropp

5.01.2014
|
16 Comments
|

Jeg husker da jeg var rundt 14-15 år og svarte på spørmålet hva det var jeg var misfornøyd med på utseende mitt. Jeg tenkte meg lenge om, før jeg svarte ingen verdens ting. Og det var helt oppriktig ment. Selvsagt har både jeg og Dumbo litt for store ører og nesa kunne jo gjerne vært hel, men slikt kan man jo ikke forandre på, så hvorfor bruke energi på det?  Jeg var også alt for tynn fikk jeg høre fra andre klassekamerater, og ikke mye muskler på kroppen min. Men misfornøyd? Jeg var jo meg! Og stor fornøyd med det.

Så kom 18-20 års alderen og man begynte å lese blogger, følge med på sosiale nettsider og fikk presset i trynet hvordan man egentlig skulle se ut. Et enooormt fokus på utseende. Og ingenting var riktig. Så jeg et bra bilde av ei som virket frisk, sporty og sunn så haglet det kommentarer som jeg ikke forstår at voksne mennesker klarer å få ned på papiret. Mens var det et bilde av ei som var overvektig var det mye rosende kommentarer, og selvsagt noen stygge. For slemme mennesker klarer visst ikke bli enig med seg selv om hva de mener er bra kropp, så de hakker like gjerne bare ned på alle sammen.

Alt dette gjorde meg selvsagt plutselig kroppsfiksert. Jeg gikk inn i treningsverden for å endre på utseende, og bosatte meg i denne verden fordi det endret meg på innsiden. For er det en ting jeg har lært med årene så er det at en rippa mage, en større biceps eller en ekstra valk gjør meg ikke frisk. Men trening får meg til å føle meg bedre. Det er det ingen tvil om, og det er grunnen til at timer og planlegging og lidenskap ligger innenfor dette feltet. Når folk spurte om jeg hadde anoreksia (aldri hatt) så var jeg på mitt sykeste. Jeg var svak og følte at hva som helst kunne få denne kroppen til å knekke sammen. Når jeg nå har bygd opp en viss grunnstyrke som har krevd uendelig med tid, så føler jeg meg så mye mer motstandsdyktig. En uvurderlig følelse med en helse som hele tiden prøver å bryte deg ned. Jeg ser selvsagt at armene mine kunne sett annerledes ut, at jeg nok burde ha bedre kondis, men alt dette definerer ikke hvor glad jeg er i meg selv. Det er uaktuelt. Det er noe jeg må være bevisst på, noe jeg må jobbe med, for påvirkningen til å mene noe helt annet er virkelig stor fra media, venner og bekjente. Men det er alt for dumt til å bruke energi på å være misfornøyd, når du får delt ut energi i små mengder. Det finnes bedre ting å bruke kreftene sine på. Men noe jeg derimot synes er gøy, er å legge ned tid til å jobbe med feks armene mine. Få de sterkere, se hvordan de endrer seg som et resultat av dette. Men jeg skal like de hele veien. Fra start til mål. 

Verdsett treningen og se at det gjør deg sterkere kroppslig, som igjen gir sine ringvirkninger til det mentale. Til å akseptere seg selv, så lenge du er frisk og sunn! Det er det som burde være drivkraften. Og innenfor dette finnes det både muskuløse, noen med en ekstra valk, og de som er tynne. Ikke glem at trening gir deg godt humør, øker selvfølelsen, gir deg mer energi, kan gjøre deg skadefri og gjør deg sterkere mentalt. Det er dette som burde ligge i grunn for hver eneste treningsøkt.

gorgeous-mirror

 

Vi alle er forskjellig, vi alle burde passe oss for hva vi mener om andres kropp- det kan ligge så enormt mye bak. Og vi alle burde være stolte over oss selv! Jeg er stolt over arbeidet jeg har lagt ned, jeg er stolt over utviklingen jeg har hatt, og jeg er stolt over at jeg kan gjøre noe med det jeg ønsker å endre på. Og jeg er stolt over at jeg er glad i meg selv uansett. Fra start til mål.

 

Update

7.12.2013
|
4 Comments
|

Etter jobbing foran pc´n hele dagen og en form som krangler, gjorde jeg opprør. Ikke klarte jeg konsentrere meg og reaksjonen min da var å drasse kroppen ned på gymmet. Kanskje ikke det lureste når kroppen skranter?  MEN, det ble 10 herlige minutter på mølla. Jeg har ikke løpt på et halvt år, og jeg skal love deg at etter 6 kortintervaller hadde jeg brukt opp alt oksygene i hele rommet så mye som jeg pesa. Men å bare la bena forflytte seg som trommestikker (les: elefenatsteg) mens eneste tanken i hode er å forflytte seg hurtig nok, eeeer en god følelse. Og akkurat hva jeg trengte! 🙂 Fikk meg også 20 minutter på foamrollern til de støle musklene mine før man returnerte til hverdagen igjen.

mølle2

Siden jeg er lite på gymmet fortiden prøver jeg å bruke tiden til å fokusere på bevegeligheten min i stede. Jeg SKAL klare å gå i spagaten. Selv om veien virkelig er lang ned til gulvet akkurat nå 😛 Noe annet jeg også prøver å fokusere på er å ikke bare spise drit mat når matlysten først er der. Så i dag har jeg vært flink og laget meg en kjempe god biffsalat. Stjerne i boka 😀 Det ble en kjempe enkel salat av en pepperbiff som jeg skjærte i strimler og spiste med kaninfor og rømme. Riktig mat gir riktig energi!

Men nå er det tid for små jenter å legge seg! Over og ut godtfolk