Blogg

Ikke gulrøtter og poteter her nei…

27.09.2016
|
0 Comments
|

Hei verden!

I mellom nettshoppingen min på Etsy.com (de haaaar så mye fine smykker der!) så fant jeg ut at det er litt bedre at jeg lukker den handlekurven der inne og heller lar fingrene mine skape et lite innlegg til dere her. Det er lenge siden jeg har fortalt hvordan det står til med denne skrotten jo.

Ikke at jeg har så mye nytt å fortelle. Annet enn at jeg har begynt å spise smågodt. Sånn type en hel skål. Før klarte jeg maks noen få biter før jeg var mer enn nok lei. Men nå forsvinner hele skåla. Jeg vet ikke helt om det er på trass? At jeg innbiller meg at det er så sykt godt fordi andre synes det er godt? Det er iallefall utrolig irriterende. Tror jeg har hatt litt dårlig påvirkning her. Kunne jo heller spist noe jeg virkelig nyter. Som potetgull eller is. Forsåvitt så spiser jeg egentlig mye is fortiden også.

Ja det er altså ikke bare gulrøtter og poteter her i gården. Jeg har sånne faser i ny og ne (tror de kommer av hvordan form jeg er i) hvor jeg ikke eier matlyst og tanken på spesielt middager er føsj. Jeg kan vel egentlig kalle meg en veganer de ukene jeg har det sånn :-p

Ikke at det er så gærnt å spise noen bokser is, det er bare det at magen min jo kommer med høylydte protester (hehehe tok dere den??). Jeg gjør altså ikke helsen min en tjeneste. Og det er ikke bra! Foruten om det så holder jeg vekta stabil, så jeg tenker at så lenge jeg har et nokså grunnlegende og næringsrikt kosthold i bunn så må da noen uker med is til middag være innafor?

Jaja, detta er kanskje bare unnskyldinger. Jeg orker bare ikke stresse så mye med det. Kommer en ny dag i morgen, og da skal jeg prøve å få inn en god næringsrik middag. Som ikke ligger i en kald boks og må spises med skje…

Hilsen fra ei som ikke har noen definert biceps lengre. Men det må da være lov det og..?

img_0049Singletten får du her (sponset plagg)

Squash lasagne ala ptKesia

2.09.2016
|
0 Comments
|

LavFODMAP, glutenfri, Lavkarb

Hm, trudde jeg hadde lagt ut oppskrift av squash lasagne her på bloggen, men finner den ikke i arkivet! Mystisk..

Uansett, jeg har ikke skjønt hvorfor folk skal legge fredagsplaner på en tirsdag (..) så for å få hode mitt ut av feriemodus og skjønne at det faktisk er fredag i dag, tenkte jeg at lasagne og Senkveld må jo fikse den biten! Det finnes vel tusen måter å gjøre denne lasagnen på, men her har du iallefall min framgangsmåte:

Oppskrift

1 pakke karbonadedeig

2 ss Tomatpurre

2 ss Sweet chili saus (denne kan selvsagt sløyfes, men jeg lover deg at denne gjør sausen!)

(løk og hvitløk om du tåler det)

1 pakke hakkede tomater

1 boks Cottage Cheese

1 squash

Ost (jeg bruker lett ost fra Synnøve)

 

Stek karbonadedeigen med salt og pepper. Tilsettet tomatpure (evt løk) og krydre med chili, paprika, basilikum, litt cummin, og litt kayenne. Hell så over hakkede tomater og chilisausen. La det surre litt.

Squashen skjærer du med ostehøvel. Og for å unngå å få den så vannete så er det jo greit å enten steke den eller legge de på papir. Men det der gidder jeg aldri 😛 Og det går fint..

PicMonkey Collage

Legg så lagvis kjøtt, squash og cottage cheese i så mange lag du får plass til. Toppes med ost og Oregano.

Stek i 200 grader i forvarmet ovn, i ca 25-30 min.

Og selvsagt er den best dagen etter som all annen lasagne 😉

IMG_9350

 

 

Super enkle Lunsjvafler til matpakken

11.08.2016
|
0 Comments
|

I dag ble det noen nydelige vafler til lunsj etter oppskrift fra Julianne som er forfatter av flere lav FODMAPs bøker.

Det hører med til at jeg er eleeeendig på vafler. De setter seg alltid fast. Alltid. Også tåler jeg verken vanlige vafler eller glutenfrie. Men oppskriften til Julianne så både enkel ut, og med ingredienser jeg hadde tilgjengelig.

IMG_8514

Og når det hele endte med at de IKKE satt seg fast, forble sprø og smakte himmelsk! Så fant jeg ut at det er for godt til ikke å deles videre.

Dette er ikke vafler til kaffen da de ikke er noe særlig søte, men perfekt til lunsj! Eller som matpakke til skolestart?

Jeg spiste de med brunost noe som var nyydelig, men jeg tror de er enda bedre med kjøttpålegg på faktisk. Lage sandwich av de hadde vært noe ja. Røren under her ble til to vafler, og jeg ble god og mett av de. De er svært proteinrike så metthetsfølelsen skal holde en stund.

Oppskrift

Oppskrift av Julianne, med noen små endringer:

2 egg

2 ss Cottage Cheese

0,5 dl vann

5 ss havregryn

0,5 ts bakepulver

Klype kardemomme og masse kanel

Bruker stavmikser for å få det til å bli en fin røre. Mens jeg skrur på vaffeljernet så står røren å sveller i 10 minutter. Før de stekes på smurt jern. Verre enn det var det ikke! Og det kommer fra en elendig vaffelsteker 😉

IMG_8523

Den nakne Kesia

7.08.2016
|
6 Comments
|

Et innlegg for deg med ME. Eller for deg som kjenner noen med det. Eller for deg som lurer på hva i alle dager jeg driver med som trener som jeg gjør, når jeg samtidig sier at helsa er dårlig. 

Jeg har fått en del kommentarer på at det virker som om jeg er på en opptur, på bedringens vei. Og jeg skjønner da at jeg må ta konsekvensene for filtrerte instagram bilder. Og fortelle dere hva det smilet og den pumpen ikke forteller.

Og å fortelle det sitter så langt inne. Det er så sårbart. Så nært. Så nakent. Og jeg innbiller meg at det er veldig lett å misoppfatte. Det er kanskje min store frykt.

Men ja, la meg ta dere med litt bak kulissene. Vise dere den nakne Kesia.

IMG_8484

Det bildet her er fra denne ukens knebøy økt. Også ukens eneste økt. Jeg løftet det jeg skulle, jeg øker hver uke enda, og nyter det så innmari å bygge opp styrken i en baseøvelse igjen. Jeg har fått inn en- to økter i uken nå i flere måneder, og øker på vektene. Dette var noe jeg bare kunne drømme om for et års tid siden. Så fremgang? Jada 😀 Og det nytes så enormt.

Det dere ikke ser, er at siden økten (obs: ha i tankene at det ikke er treningsøkter satt opp til et friskt menneske, det er lav aktivitet, lav motstand og en hau av pauser) på torsdag har jeg spydd to ganger. Hatt feber, verk i ledd, influensafølelser, migrenelignende hodepine som sitter konstant i tre dager, og en utslitthet som jeg enda ikke klarer å forklare for å få folk til å forstå. Oppi disse dagene har jeg også vært nødt til å gjøre ting som hverdagen krever.

Disse dagene har kanskje toppet seg litt. Jeg føler at jeg smaker på konsekvensene av en hel sommer. Konsekvensene for at jeg har trent to ganger i uken.

Hvorfor fortsetter jeg å trene da?

Denne sommeren har det stått en del på agendaen. Noe som har ført til at jeg har oversteget min totale aktivitetbelastning. Det har jo naturlig nok ført til at formen har dalt (noe den gjør om jeg overstiger aktivitetsnivået mitt, som allerede er ganske lavt), men denne gangen har jeg vært dårlig på å takle det. Det skjer ikke så ofte heldigvis, men jeg tror at jeg har vært litt bitter. Bitter for at jeg ikke får lage sommerminner på andres nivå, for at sola skinner og jeg blir så innmari rastløs. Da frister det med øl, bading, og turer! Også har jeg gitt etter for den rastløsheten, selv om formen absolutt ikke har tillatt det. Jeg er vel menneskelig jeg og 😉 I tillegg til at hormonene mine ikke har vært der de skal, så har jeg rett og slett kjent på alt for mange følelser og nedstemthet. Og da dere! Da har det vært fantastisk å kommet seg på trening. Kjenne på litt mestringsfølelse, endorfiner og drive med en lidenskap igjen. Jeg er ganske sikker på at de øktene har holdt meg unna en liten depresjon.

Men jeg skjønner jo at jeg ikke kan drive kroppen så at jeg ender med å kaste opp! Men før jeg gir opp treningsøktene mine, så vil jeg prøve å redusere på annet stress i hverdagen. Ja, det er prioriteringer. Og trening er jo selvsagt bare en av flere ting som står høyt på min liste over hva jeg må gjøre i hverdagen min (ikke tro at hele livet mitt handler om trening, men nå er det den biten jeg velger å dele med offentligheten). Men det fører igjen til at andre ting må stemmes ned. Og det er et offer. For jeg vil jo egentlig bare være ei ung jente som skaper fine minner.

Hvorfor legger jeg ut om dette?

Jeg er i en liten konflikt med meg selv om hvorfor jeg egentlig deler dette. Ikke ønsker jeg sympati og medfølelse for sykdommen. Men jeg ønsker kanskje oppmerksomhet ja. Oppmerksomhet rundt en sykdom som blir herset med. Jeg ønsker at folk skal få et innblikk i en hverdag til en av dens rammede. Vi alle er ulike og har forskjellige grader. Men for 4 år siden turte jeg ikke en gang forklare hvorfor jeg hadde en så begrenset hverdag, og utad virket det som at jeg var den treningsglade og arbeidsomme personlige treneren. Ingen så hvordan jeg var på hjemmebane. Og det endte bare med at jeg gråt når noen spurte meg hvordan formen var. Jeg er nå mye mer åpen og bevisst. Jeg har innsett at folk forstår i hvertfall ikke om du ikke hjelper de med å få kunnskap. Jeg forstår veldig godt de som velger å tie om denne vanskelige diagnosen, men jeg har muligheten- og styrken, til å snakke høyt om den. Selv om det enda koster litt tårer. Og da tror jeg kanskje at jeg vil bruke den… Eller vil jeg? Vil dere?

IMG_8477 (1)Jeg er oftere slik, enn sånn du ser meg på instagram. Men begge deler utgjør meg. 

‹ Prev page1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 Next page ›